Weimaraner

Rasens bakgrunn
Det finnes tallrike teorier om hvordan weimaraneren ble til som 
egen rase. Det er imidlertid klart at rasen, som den gang hadde 
mye blod fra sporhunder i seg, allerede i første tredjedel av 1800-tallet 
ble holdt ved hoffet i den tidligere republikken Weimar, som i dag er den
av Østerrike.

Inntil midten av 1800-tallet, før rasen ble renavlet, var avlen helt rettet inn mot prestasjon og lå i hendene på profesjonelle jegere og skogvoktere i Midt-Tyskland, først og fremst i områdene rundt Thüringen og Weimar. Da sporhundenes storhetstid var forbi, ble disse krysset med en fuglehund (Hühnerhund) og man avlet så videre på disse krysningene.

Fra ca. 1890 ble rasen underlagt planmessig avl og stambokført. I tillegg til den korthårede Weimaraneren forekom fra omkring århundreskiftet (1900) enkelte langhår. Siden stambokføringen startet ca. 1890 har rasen vært renavlet, og er således nærmest fri for innkrysninger av andre raser. Dermed er Weimaraneren den eldste av de tyske stående fuglehundene.  

Rasen forekommer vanligst i korthåret utgave, men også langhårsvarianten har en viss utbredelse. Pr dags dato finnes ca. 25 langhår i Norge. Denne skiller seg ikke fra korthår på andre måter enn ved hårlaget. 

Bruksområder
Spesielt jakt på skogsfugl passer godt for rasen, og det er her weimaranere har oppnådd flest premieringer i Norge. Denne jaktformen passer godt weimaranerens søk som er noe trangere enn de mer stortgående rasene som for eksempel setter. Mange skogsfugljegere opplever det som et pluss at weimaraneren holder god kontakt med føreren under jakten. De skal apportere, både på land og i vann.

Alle rasens egenskaper har betydning for dens jaktadferd. Den egner seg altså best til småviltjakt i skog, på fjell og lavland, men er også anvendbar ved støtjakt. Flere ganger er det også felt elg for weimaraner, da som bandhund. Også som apportør ved f.eks. andejakt, er weimaraner et godt valg. Den regnes som en god «all-rounder» i jaktmiljøer. Hundens ypperlige luktesans gjør den godt egnet til ettersøk av skadet vilt. 

Flere norske weimaranere er godkjente som ettersøkshunder, og brukes ved ettersøk av elg, hjort og rådyr både under jakt og etter påkjørsler. Rasen har også en sterk hang til både å apportere og rapportere. 



Weimaranerens gemytt
Weimaraneren har stor energi, et livlig temperament, og er årvåken og vaktsom. Den er selvstendig og sta, og også ekstrem lærenem. Den har stort behov for aktivitet, stimuli og mosjon. Mosjon alene er ikke nok - dette er en type hund som elsker å bryne seg både fysisk og læringsmessig! Hunden har både et stort behov for og en ekstrem kapasitet til å arbeide. Trening og utøvelse av jakt, lydighet, spor og ettersøk og trekk og kløv er som skapt for rasen. Dette er ikke en hund for et hjemme-alene-liv i en byleilighet. Skal du ha weimaraner, bør du være sikker på at du kommer til å bruke den aktivt. En weimaraner som føler seg enom og oversett, blir fort en problemhund. Å ha en weimaraner er en livsstil. 

Du bør være erfaren og trygg som hundeeier før du anskaffer en weimaraner. Dens spesielle kombinasjon av høy energi, stor følsomhet, stahet, skarphet overfor vilt samt beskytterinstinktet krever en fast og bestemt dressur.